Felleskjøpet
SJARMERENDE JULEFILM: Reisen til Julestjernen handler om at Sonja (Hanne Krogh) vil finne igjen julestjernen for å hjelpe kongen. (Foto: Norsk Film)

De norske julefilmene

Julen er en høytid også for filmelskere. Den aller største norske juleklassikeren er 76 år gammel, men det er også laget mye bra julefilmer i senere år.

Vi begynner denne gjennomgangen med Tante Pose. Ingen norsk julefilm er mer populær enn denne gamle klassikeren, regissert av Leif Sinding i 1940. Filmatiseringen av Gabriel Scotts fortelling om sorenskriver Bals og hans familie vinner stadig nye generasjoner. Å se filmen har for mange blitt et rituale. Det blir ikke jul før den snerpete tanten har fått husere en stund.

En fryktet gjest

Det blir ikke jul før den snerpete tanten har fått husere en stund.

Handlingen foregår på en rikmannsgård i gamle dager. Huset står på ende i juleforberedelser, da farens søster, den beryktede tante Pose, melder sin ankomst. Hun er kjent for sitt dårlige lynne og dominerende væremåte, så ingen ser fram til hennes besøk i høytiden. Det går slik de frykter. Den gamle peppermøen har ikke fått av seg ytterklærne før dårlig stemning sprer seg over hele huset.

Spesielt går det ut over sorenskriverens fire døtre, som hun finner mye å utsette på. Respektløse og uansvarlige synes hun at de er. Det hele topper seg når to unge studenter ankommer gården. Ungdommens latter og flørting gjør henne rasende, og hun tyr til drastiske metoder for å stoppe det hun mener er uanstendig oppførsel. Henny Skjønberg har sitt livs rolle som den strenge tanten, men også Hans Bille som obersten og Joachim Holst-Jensen som sakfører Plum gjør minneverdige roller.

Helt og Skurk

Regissør Leif Sinding var pionér fra stumfilmdagene, og medvirket i alle ledd av landets filmproduksjon før andre verdenskrig. Som attenåring begynte han som journalist, og fra 1923 redigerte han Norges første filmtidsskrift, Helt og Skurk. Han jobbet både som regissør og manusforfatter, og i 1939 laget han De vergeløse, etter en roman av Gabriel Scott. Filmen handler om samfunnets skammelige behandling av barnehjemsbarn, og er en av de beste norske førkrigsfilmene.

Sinding fikk sin filmutdannelse i Tyskland i 1920-årene, og dermed et nært forhold til landet. Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 begeistret ham, og han meldte seg inn i det norske nazipartiet Nasjonal Samling. Da Tante Pose hadde kinopremiere høsten 1940, hadde tyskerne okkupert Norge i et halvt år. Norges første julefilm ble dermed knyttet opp til sin nazistiske opphavsmann. Dette skulle få konsekvenser senere.

Helt skurk

Vi vet hvordan det gikk: Ingen jul uten Tante Pose.

Året etter ble Sinding oppnevnt til direktør for Statens filmdirektorat av Vidkun Quisling. Han fikk dermed ansvaret for den kunstneriske og administrative delen av all norsk filmproduksjon. Men hans visjoner om film kolliderte snart med Nasjonal Samlings syn. NS betraktet først og fremst film som et middel for nazistisk propaganda, og syntes ikke Sindings filmer var nasjonalsosialistiske nok. Det endte med at han trakk seg.

Under landssvikoppgjøret etter krigen ble Sinding dømt til fire års straffarbeid. Han prøvde å komme tilbake som regissør etter soningen, og laget to filmer på femtitallet. Men han var for alltid stemplet som landssviker, og ble fryst ut og motarbeidet. Filmene floppet, og Sinding gikk i glemmeboken. Julen 1970 ble Tante Pose vist for første gang i NRK. Den fikk en hjertelig mottakelse i de tusen hjem, og ønsker om reprise strømmet inn til Marienlyst. Vi vet hvordan det gikk: Ingen jul uten Tante Pose.

julefilmene3
STOR KLASSIKER: Tante Pose (Henny Skjønberg) er kjent for sitt dårlige lynne og dominerende væremåte, så ingen ser fram til hennes besøk i høytiden. (Foto: Merkur Film)

Hele landets julemann

Det skulle gå trettiseks år før den neste norske julefilmen ble produsert, som var Reisen til Julestjernen (1976). Sverre Brandts skuespill fra 1924 har en unik stilling på norske scener. På Nationaltheatret er stykket spilt over 1200 ganger, og i tillegg kommer tusenvis av oppsetninger over hele landet.

Eventyret om prinsesse Gulltopp som vil fange Julestjernen har vært teaterstoff for amatører og profesjonelle skuespillere i generasjoner. Hun blir lokket ut i skogen av en ond greve, og forsvinner. Alle tror hun er død, og kongeriket er i sorg. Men det er hun selvsagt ikke. Etter ni år vender hun tilbake som fattigjenten Sonja, men ingen kjenner henne igjen. Så blir mysteriet oppklart og arverekken gjenopprettet. De skyldige får sin straff, og alt ender lykkelig. Kort fortalt.

Hovedrollen som Sonja gikk til den nitten år gamle Hanne Krogh, og Knut Risan spilte rollen som hennes far, Kongen. Året før leste han inn fortellerstemmen til filmen Tre nøtter til Askepott, og noen år senere dukker han opp som Blomsterhandler Rosengren i adventserien Jul i Skomakergata. Norske juleklassikere, alt sammen. Og Knut Risan er hele landets julemann.

En julestjerne til besvær

Det blir ufrivillig komisk når det går fra solskinn til snødrev på minuttet.

Filmmanuset var en omskriving av det originale stykket. Heksen og datteren hennes var fjernet, og Gulltopp havnet ikke hos røvere i skogen. I stedet ble hun adoptert av en omreisende gjøglertrupp. Akershus festning skulle være kongebolig, og innescenene skulle filmes i studio på Jar. Utescener skulle filmes i Nordmarka. Men en snøfattig vinter satte en stopper for alle planer.

For å få den rette julestemningen, ble snø fraktet på lastebiler og dumpet utenfor festningen. For å finne snødekte landskaper måtte hele filmcrewet opp til Trysil. Filmen skulle være ferdig før jul, og tiden begynte å bli knapp. Det var ikke tid til nye opptak av svake scener, selv om de var dårlige. Det synes godt på det ferdige produktet. Det ble klipp og lim der lysforholdene skifter i samme scene. Det samme gjør været, og det blir ufrivillig komisk når det går fra solskinn til snødrev på minuttet.

Instruksjonen av barneskuespillerne var nok også så som så. Det høres ut som de leser replikkene fra plakater. Men samtidig er det slike ting som gjør filmen sjarmerende. Man føler seg stundom som tilskuer til barnas skoleteater. Filmen ble derfor et møte mellom profesjonelle og amatører, og byr på store navn som Harald Heide-Steen jr., Rolf Just Nilsen, Bjarne Andersen, Anne Marit Jacobsen og Willie Hoel.

I 2012 ble en ny utgave av Reisen til Julestjernen spilt inn i Tsjekkia, med Nils Gaup som regissør. Denne gangen var heksen tilbake i eventyret, noe som gjorde fortellingen både mørkere og skumlere. Filmen kunne boltre seg med en helt annen teknologi enn den som fantes for 35 år siden, så resultatet ble plettfritt og strømlinjeformet. Men sjarmerende, det var den ikke.

Alternativ julefilm

Et stykke ned i drammeglassene tyter gammel agg og demoner fram i parafinlyset.

Årtusenskiftet var starten på de alternative julefilmene, og først ute var Når nettene blir lange (2000). Dette er filmen du definitivt ikke kommer i julestemning av. Den klaustrofobiske sorte komedien handler om en storfamilie som skal feire jul sammen på fjellet. De presser seg sammen i en liten hytte på Geilo, men det blir så alt for trangt. På flere måter.

Et stykke ned i drammeglassene tyter gammel agg og demoner fram i parafinlyset. Nå skal fordums konflikter avgjøres og skylden fordeles. Riktig utrivelig blir det etterhvert, men også morsomt, om man liker sort humor. Dette er Norges eneste dogmefilm, en innspillingsmåte som satte strenge rammer: Ikke kustig lys, ikke musikk, ikke sminke eller kostymer og alt skal filmes på location med håndholdt kamera. Flotte prestasjoner av Svein Scharffenberg og Bjarte Hjelmeland.

Mongoland (2001) er beviset på at det går an å lage bra film med lite penger. Handlingen foregår i Stavanger på lille julaften, hvor en vennegjeng møtes til sin årlige førjulsfest. Morsomme replikker og et frodig persongalleri får oss til å glemme at det er glade amatører både foran og bak kamera. Vi møter Pia Tjelta, Vegar Hoel og Silje Salomonsen helt i begynnelsen av sine karrierer. Og Kristoffer Joner, i en av sine mange «angstroller.»

Vindskeiv jul

Kristoffer Joner møter vi også i bergenseren Gunnar Vikenes spillefilmdebut Himmelfall (2002). Handlingen foregår på en psykiatrisk institusjon tett oppunder jul, hvor en nevrotisk Joner er redd for å få en meteoritt i hodet. Samtidig må han passe på at medpasienten Maria Bonnevie ikke tar livet av seg. Han har mye å stå i med, stakkar. Torun Lian skriver flotte manus, og Vikene er ekspert på å skildre karakterer som ikke passer inn. Himmelfall er en perle; både morsom og rørende, og gir oss julens budskap på en original måte. Innspilt i Bergen.

Pitbullterje (2005) er en av Norges beste barnefilmer. Den er basert på en bok av Endre Lund Eriksen, og handler om Jim (Petrus Christensen) som bor sammen med sin mor (Kristin Skogheim). Moren er så plaget av angst at hun ikke tør å bevege seg ute, så Jim må ta seg av innkjøp og annet praktisk arbeid. Han er ensom, og blir i tillegg mobbet på skolen.

Pitbullterje (Jørgen Foss) har heller ingen venner, men han er for stor og sint til at noen våger å plage ham. Han bor sammen med sin alkoholiserte far (Atle Antonsen), og gruer seg til jul. En dag bestemmer han seg for at Jim skal være bestevennen hans, og etter trusler om juling går Jim med på det. Kan fire vindskeive karakterer få en fin jul sammen? Selvsagt kan de det! Petrus Christensen dukket senere opp som storebror Philip i Knerten-filmene.

Juleflopper

Bare et mirakel kan redde forholdet og kjærligheten deres, og bare et mirakel kunne reddet denne forutsigbare klisjésuppen av en film.

Året etter ga oss to julefilmer som begge er av det forglemmelige slaget. Mirakel er historien om den pene, men fattige, kaféverten Karsten (Christian Skolemen) som møter den vakre, og steinrike, forretningskvinnen Viktoria (Eva Röse). Det oppstår søt musikk og fioliner, men samtidig er det to verdener og to verdisyn på kollisjonskurs. Bare et mirakel kan redde forholdet og kjærligheten deres, og bare et mirakel kunne reddet denne forutsigbare klisjésuppen av en film.

Det hele starter med deres første møte i adventstiden, og slutter neste advent med at Karsten kjører sin høygravide Viktoria til fødeklinikken. Det er lett å merke at både regissør Thomas Kaiser og manusforfatter Geir Meum Olsen hadde en fortid i fjernsynsserien Hotel Cæsar. Enkle plot, og ingen har tid til å øve inn replikker. Resultatet ble parodisk og ufrivillig morsomt. Et norsk forsøk på å gjenskape stemningen fra den britiske julesuksessen Love, Actually.

Kalde føtter er også morsom uten å prøve. Filmen handler om den superharry gründeren Kalle som kommer hjem fra USA. Han er blitt rik av å selge pappbiter til å henge i bilspeilet, og som har smak. Altså en slags luftfrisker uten duft, men som man kan slikke på. Ja, akkurat så usannsynlig dumt er det.

Men det blir verre. Kalle har planer om å kurtisere ungdomskjæresten Trine, som han gjerne vil gifte seg med. Og kirkelig vielse er toppen av lykke for hele omgangskretsen av karakterer i denne filmen. Tittelen henspeiler på det å ombestemme seg i siste liten. Handlingen er lagt til juletider, men det er mer tilfeldig enn nødvendig. Lite julestemning å hente her.

Blå jul

Regissør Bent Hamer maler blått med kameraet, og forfatter Levi Henriksen skriver blues, så stemningsmessig passer de godt sammen. Hjem til jul (2010) er fra en novellesamling der karakterene er flettet inn i filmmanuset for å fortelle en lang historie. Vi skjønner snart at det dreier seg om en moderne Josef og Maria-fortelling, der et ungt flyktningepar blir foreldre på selveste julaften. Hamer har aldri laget en dårlig film, og denne er vel verdt å få med seg. Den eneste norske julefilmen der Jesus er viktigere enn julenissen.

Jul i Blåfjell (2009) er blå på en annen måte. Dette er en spin-off fra den populære adventsserien som ble vist på NRK ti år tidligere, men mye dårligere. Motivet kan ikke ha vært annet enn å selge matbokser, dynetrekk og blått garn på ryktet til en merkevare, for innholdet er tynne greier. Igjen spilles det på blånisser og rødnisser som må klare å leve sammen i et multinissekulturelt samfunn.

Utescenene er tatt opp på Voss, men store deler av filmen foregår inne i fjellet. Dekorasjonene og spesialeffektene er kjipe og billige, og replikkene de har lagt i munnen på ungjenta Fjellrose er så snusfornuftige og veslevoksne at det er vondt å høre på. Styr unna denne.

To år senere kom Blåfjell 2: Jakten på det magiske horn. Historien var ikke blitt så mye bedre, men budsjettet hadde vokst betraktelig. Det synes på resultatet, som har mer flyt og handling. Scenen med gruvevognen er knabbet fra Indiana Jones. Eller kanskje det er en hyllest? Toralv Maurstad og Elsa Lystad gjør filmen verd å se. 

julefilmene2
JULEFILM FRA FLÅKLYPA-UNIVERSET: Frimand Pløsen stjeler Reodor Felgens snømaskin, og setter i gang krefter som ikke lar seg styre. (Foto: Maipo Film)

Julegleder fra Flåklypa og Øst-Europa

Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa (2013) er kanskje morsommere for voksne enn for barn. Den sleipe redaktør Frimand Pløsen stjeler Reodor Felgens snømaskin, og setter i gang krefter som ikke lar seg styre. Nydelig animasjon, laget med gammeldags stopmotion, som er tidkrevende håndverk. Nordmenn elsker dette universet, og nesten ni hundre tusen løste kinobillett. En fremtidig klassiker

Karsten og Petras vidunderlige jul (2014) er en barnebok-franchise innspilt i Ungarn. Julen er i fare. Bestefaren til Petra vil helst feire jul med kjæresten sin, og hjemme hos Karsten har faren glemt å kjøpe ribbe. Det oppdager de på julaften etter at butikkene er stengt. Men det går bra, og alle sammen feirer til slutt jul i lag. For tenk: Moren til Petra hadde stekt nok ribbe til fem voksne og to barn.

Julekongen: Full rustning (2015) er nok en spin-off fra NRKs adventskalender, og er innspilt i Tsjekkia. Parallelle verdener og tidsportaler er veldig i skuddet i ungdomsfilmer 75 år etter bøkene om Narnia. Denne gangen er det Mira som må finne portalen til Ridderdalen for å redde julen, både der og hjemme i Sølvskogen. Mye action; lite julestemning.

Snekker Andersen og Julenissen (2016) er årets norske julefilm, innspilt i Romania. Vår helt, snekkeren, er familiens klovn og konas hakkekylling. Det meste han foretar seg går galt, selv om meningen var bra. Han må tåle mye kjeft. Særlig når han glemmer å kjøpe ribbe til julaften. Slikt gjør gjerne fedre i norsk film (ref. Karsten og Petra). Men hjemme hos nissefamilien er han en helt, og det blir jul til slutt.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this