Julemagasinet Horisont
DANSERE PÅ DNS: Den glade enke hadde premiere 22. februar 1939, med Wenche Foss som Hanna Glavari og Lauritz Falck som grev Danilo - her omgitt av seks «grisetter». Ytterst til venstre: Eva Jørgensen, ytterst til høyre Erna Pettersen, deretter Edel Larsen. De andre medvirkende: Lill Egede Nissen, Vesla Stenersen og Kjellaug Halvorsen.

Dansen mellom De syv fjell

Annicke Gill Haukås har brukt de siste fem årene på å skrive bok om dansens historie i Bergen. I dag inviterer hun til lanseringsfest på Bergen offentlige bibliotek.

Boken begynte som en hyllest til hennes mor, Erna Pettersen (1912-2002), som vokste opp på Møhlenpris og Nordnes med lite bemidlede, men svært kunst- og kulturinteresserte foreldre, og lærte dans hos Søstrene Gadd fra hun var seks år gammel.

Senere ble hun profesjonell danser, og var ballettpedagog ved Ellen Heins ballettskole, ved siden av en rekke oppvisninger og forestillinger på Den Nationale Scene (DNS).

– Bergen har alltid vært en kulturby, med store komponister, Harmonien, DNS, og et stort og aktivt miljø både innen folkedans og ballett.

– Jeg kunne skrevet hele boken bare om min mor, sier Haukås.
– Gjennom henne ble jeg godt kjent med dansemiljøet i Bergen. Du kan gjerne skrive at jeg er oppvokst på Ellen Heins ballettskole, for slik føltes det.

Ellen Heins ballettskole ble etablert i 1928, og holdt til på Kafé Symra i daværende Håkonsgaten 39 (i dag Nygårdsgaten 1). På denne adressen har utallige bergensere tatt sine første forsiktige dansetrinn, enten det var i blanke lakksko eller rosa tåspissko.

FLASKET OPP PÅ BALLETT: – Du kan gjerne skrive at jeg er oppvokst på Ellen Heins ballettskole, for slik føltes det, sier Annicke Gill Haukås. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Erna Pettersen jobbet der frem til Ellen Hein la opp i 1962, etter 34 års virksomhet. Da hadde hun også rukket å danse i en rekke store forestillinger, blant annet i Den glade enke, Peer Gynt og på åpningsforestillingen i 1953 til det nystartede Festspillene i Bergen. Innimellom hadde hun også rukket å gifte seg og bli mor.

SYMFONIER FRA BYFJELLENE

Annicke Gill Haukås ble født i mai 1947. Faren het Reidar Gill Fredriksen, og jobbet som salgssjef i Norske meieriers salgssentral (i dag Tine).

– Mine foreldre har gitt meg verdifulle impulser til min kunstneriske virksomhet, noe jeg er svært takknemlig for. Min mor bidro med dansen, mens min far vekket interessen min for klassisk musikk.

– Min far stod og dirigerte et usynlig orkester; bassene var på Ulriken, blåserne på Vidden, og fioliner og slagverk på Fløyen.

Hver gang NRK sendte klassisk morgenkonsert på radioen, ble Annicke instruert til å sitte stille og høre på musikken.
– Jeg fikk ikke si et ord, men ble oppfordret til å tegne mens jeg lyttet til musikken. I mellomtiden stod min far og dirigerte et usynlig orkester; bassene var på Ulriken, blåserne på Vidden, og fioliner og slagverk på Fløyen.

– Dette har formet deg?

– Så absolutt. Jeg har hatt stor sans for klassisk musikk like siden jeg var barn; jeg har liksom levd meg inn i det, spesielt de russiske komponistene, som jeg synes laget svært stemningsfull og billedmalende musikk.

– Hva med dansen? Har du danset selv?

– Ja, men etter at jeg fylte 14 år, ville jeg heller danse med gutter. Hehe. Så da ble det selskapsdans hos Frøknene Brynildsen.

DANSET HELE LIVET

LANSERINGSFEST I DAG: Annicke Gill Haukås har jobbet i fem år med boken om dansens historie i Bergen. (Faksimile fra Bergens Tidende for 2. juli 2012)

Annicke Gill Haukås studerte først ved Bergen kunsthåndverkskole, deretter tok hun dramautdanning ved daværende Bergen lærerhøgskole (nå del av Høgskulen på Vestlandet).

Siden har hun blant annet undervist i drama på Lindås gymnas og på Bergen lærerhøgskole, vært kunstnerisk leder ved Vestlandske teatersenter, jobbet noen år på Hordaland Teater, samt drevet sitt eget Teater Uno.

– I det siste har jeg vært mye teaterinstruktør, forteller hun.

Hun skal nå ut på veien med figurteater-forestillingen Farvel herr Muffin, skrevet av den svenske forfatteren Ulf Nilsson, og dramatisert av Haukås selv. Temaet er barn og død, fortalt gjennom et marsvin som er mett av dage.

– Den har vært på mitt repertoar i 10-11 år nå, så den er ikke ny. Men det kommer stadig nye barn, så den er alltid aktuell. Jeg har spilt den mye i Den kulturelle skolesekken, på Barnas kulturhus, og på de ulike bydelsscenene.

– Så det har vært mer teater enn dans for deg?

– Ja, men jeg har også koreografert en del for ulike kor. Jeg husker en oppsetning av A Christmas Carol («En julefortelling», skrevet av Charles Dickens, journ. anm.) på Fana folkehøgskule, der de skulle ha med en jig (britisk folkedans, journ. anm.). Da spurte jeg min mor om hjelp. Hun var over 80 år, og satt på en stol mens hun viste meg trinnene. Alt jeg behøvde å gjøre, var å skrive det ned på papir og øve det inn med elevene. Det funket som en kule.

– Din mor danset hele livet?

– Ja. Hun ga seg som profesjonell danser etter at hun fylte 44, grunnet slitasje på hoftene. Men hun var flink til å spille piano, og akkompagnerte en del til ballett- og turnundervisning.

– Hvilken type danser var hun?

– Hun var ingen tåspissdanser, mer en dramatisk og uttrykksfull karakterdanser innenfor fridans. Jeg har et bilde av henne fra en soloopptreden på DNS i 1946, der hun blant annet spilte en ryktesmed.

STORE BERGENSNAVN

«HAIR» PÅ NORSK: Musikken til denne forestillingen ble også utgitt på plate. Musikalsk leder var gitaristen Terje Rypdal, som hadde med seg Øystein Søbstad (saksofon og fløyte), Tom Harry Halvorsen (orgel), Magne Lunde (trommer) og Trygve Thue (bass). De tre siste spilte vanligvis i bergensbandet Saft. Det gjorde også Ove Thue, men han var med i selve forestillingen, som en i «Stammen». Stykket var for øvrig gjendiktet til norsk av Helge Hagerup, som fant plass både til bergenske besteborgeres bekymring for om Fisketorget skulle fjernes og en plakat fra hippiene som krevde at buekorpsene måtte bort fra gatene.

Det kom et skille etter krigen, med mer jazzballett, og amerikanske musikaler som Annie Get Your Gun og Oklahoma.

– Da tok dansen nye veier, også her i Bergen. Det var veldig imponerende at de klarte å stable Festspillene på beina, så kort tid etter krigen, men det var også helt i byens ånd, forteller hun.

– Bergen har alltid vært en kulturby, med store komponister, Harmonien, DNS, og et stort og aktivt miljø både innen folkedans og ballett. Fra 1958 fikk vi noe som het Festspillballetten, drevet av den svenske danseren og koreografen Ivo Cramér.

Nå nærmer vi oss der du trenger boken hennes for å gå i dybden. For dansens historie i Bergen er stor og omfattende, med mange talenter som fortjener å nevnes. Helt kort kan vi trekke frem Marcella Eriksen, som utdannet seg i England og ble mer kjent i utlandet enn hjemme, og Fredrik Rütter, som gjorde stor suksess både ved Nasjonalballetten og den svenske Cullberg-balletten, og satt som kunstnerisk leder for Nye Carte Blanche i Bergen i årene 1992-1995.

Verdt å nevne er også Erling Sunde fra Salhus, som først måtte utdanne seg til skredder fordi faren forlangte det. Han ble senere lærer på Royal Ballet i London, der han underviste dansere som Margot Fonteyn, Rudolf Nureyev og Erik Bruhn, før han ble ansatt ved San Diego School of the Performing Arts og som koreograf ved San Diego Ballet.

– Erling Sunde danset hos Ellen Hein til å begynne med, og brevvekslet med henne i alle år siden. Når hun sendte elever til London, ba hun ham om å vise de rundt.

BESATT AV BALLETT

– I kjente filmer og tvserier som Fame og Dance Academy ser vi ofte at læreren er ekstremt streng. Hvordan var Ellen Hein?

– Veldig streng. Hun så litt spesiell ut, med lange svarte gevanter, lange røde negler, røde sko og enten rød eller grønn turban. Hun hadde en tamburin som hun slo på med en trommestokk for å holde takten. Strakk du ikke ut kneet, så slo hun deg med stokken (ikke veldig hardt) rett over låret, og dersom du ikke sto rett i ryggen, knep hun deg litt bak.

– Hva lærer man av en slik streng undervisning?

– Først og fremst disiplin. Den eneste måten å lære en slik kunst på, er gjennom disiplin. Klassisk ballett er grunnlaget alle må gå gjennom; det handler om å trene på balanse, koordinering av bevegelser og oppbygging av muskler,.

– Hovedpersonen (spilt av Natalie Portman) i filmen Black Swan levde dette helt ut?

– Ja. Natalie Portman var helt strålende, selv om det innimellom var tydelig at hun ikke hadde danset så mye. Det var en nifs film.

– Kan dansen gjøre deg så besatt?

– Det tror jeg. De som går inn for en dansekarriere må være utrolig dedikerte. Det er en kort karriere; dansere går tidlig av med pensjon. Noen fortsetter som koreografer og pedagoger, og noen blir faktisk skuespillere. Det er egentlig en glidende overgang der; dansere skal også gestalte rollefigurer, men danse i stedet for å snakke.

CZARDAS: Ungarsk folkedans med Erna Pettersen og Signe Brokstad. Fra en av Ellen Heins DNS-forestillinger på 30-tallet. (Foto: Tom Vassdal)

TO SKANDALE-SUKSESSER

– Husker du da Hair ble satt opp i Bergen?

– Åja, og det var et nytt skille. De lokale ballettskolene hadde i over 40 år sørget for at DNS hadde dansere til alle oppsetninger. Men etter at verden ble mer åpen, kom det dansere fra utlandet på audition, mange av dem med bedre utdannelse enn de lokale. Hair ble nesten en like stor skandale som da Vår ære og vår makt ble satt opp i 1935.

Den gangen gikk det så langt at daværende teatersjef Hans Jacob Nilsen satte inn stillingen sin på å sette opp forestillingen. Vår ære og vår makt ble en suksess, med 60 forestillinger og 30.000 i publikum, mange av dem tilreisende fra Oslo.

Dette var i en politisk urolig tid, og stykket var like mye ment som en advarsel mot de samtidige mørke kreftene i Europa som en fortelling om hvordan rederne utnyttet sjøfolk under Den første verdenskrigen. Hair fikk derimot oppmerksomhet fordi det var nakne mennesker på scenen.

– Kristne organisasjoner demonstrerte mot oppsetningen før de hadde sett den, men det ble en veldig flott forestilling, selv om det var litt spesielt at ingen av danserne var fra Bergen. Jeg var med under de innledende prøvene, men var ikke en av de heldige som gikk videre til selve forestillingen.

– Hvordan er dansens kår i Bergen i dag?

– Ikke så veldig bra, om du da ikke er med i større ensembler som Carte Blanche. Det er blitt svært profesjonalisert. Små grupper og frilansere må hele tiden finne samarbeidspartnere til nye produksjoner, og en stor del av arbeidet handler om å skrive søknader.

SANGFUGLENS BUDSKAP

Annicke Gill Haukås har en datter sammen med jazzpianisten Knut Kristiansen. Hun har ikke gått i morens fotspor, men jobber som informasjonskonsulent i Fredrikstad. Helt fri har hun likevel ikke gått.

– «Den replikken har hun stjålet fra meg», sa jeg, gikk bort til henne og sa «gap opp, inn med skjeen». Da tok hun medisinen.

– Jeg husker fra oppveksten hennes at hun brukte replikker fra stykker jeg var med i når det passet seg slik, sier Haukås, og forteller om da hun var med i Tippetue-teaterets suksessforestilling Nattergalen (basert på HC Andersens eventyr) i 1982.

Haukås spilte keiseren som hadde fått en kunstig nattergal fra keiseren av Japan. «Å, jeg ble så dårlig; det er som om noe har gått i stykker inni meg» sier han når nattergalen blir ødelagt og han ligger for døden.

Dette ble en nyttig replikk for datteren en dag hun var hjemme fra barnehagen på grunn av falsk krupp. «Å nei, ikke gjør dette mot meg, pappa. Det er som om noe går i stykker inni meg» sa hun da han skulle gi henne medisin.

– Han ble helt satt ut, og fortalte meg det da jeg kom hjem. «Den replikken har hun stjålet fra meg», sa jeg, gikk bort til henne og sa «gap opp, inn med skjeen». Da tok hun medisinen.

Og så ble det vel som i eventyret, at en levende nattergal til slutt tok den kunstiges plass, og slik brakte lykken og livet tilbake til det keiserlige palass. Om man ikke visste bedre, kunne man tro at den for lengst avdøde danske nasjonalskalden hadde sett for seg fremtiden, der alle lar seg fascinere av hver sin smarttelefon, og ikke hverandre. Eller kunsten, dansen og den levende musikken.

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

AURORA-KOPI: Ballettskoleelev Ruth Wernøe i «Danse grotesque» fra den årlige oppvisningen i 1932. «Morsom og elegant» skrev Bergens Tidende om 21-åringens solo-dansenummer. (Foto: Tom Vassdal)

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this