Felleskjøpet
VARIERT FORESTILLING: – Vi ville lage en forestilling som både gir den deilige latteren av noe morsomt, og den gode frysningen på ryggen av god musikk, sier Roar Brekke.

Ingen dans på Ricksen

Ingen på Tyssedal Kro & Steakhouse var bedre til å danse enn Roar Brekke. Likevel ble han komiker. Og han kommer vel ikke til å danse på Ricks, eller?

Faren var en av få sløydlærere i Odda. Moren jobbet på sykehuset. Roar Brekke var yngst av fire barn innerst i Sørfjorden i Hardanger. Og slik det ofte er med minstemann, så ville Brekke ha størst oppmerksomhet.

DISCO KING AND QUEEN

– Folk er som hunder; de snuser angsten din veldig kjapt. Hvis publikum merker at han som står på scenen begynner å bli stresset, blir de også litt usikker.

At han skulle tjene til livets opphold  på en scene kan ikke ha kommet som en overraskelse på noen i Odda. Roar Brekke var eneste gutten på teaterlinjen på ungdomsskolen og var konferansier og en av drivkreftene på russerevyen. Men samtidig som han syntes teater var spennende, begynte han å  danse disco.

Svært få gutter danset disco i Odda midt på åttitallet, men yngstemann i familieflokken var fan av Michael Jackson, og øvde på «discomoves» på gutterommet. Han var klar; Roar skulle bli Disco King i Odda.

– Jeg meldte meg på en konkurranse som het «Disco King and Queen» som ble arrangert på en rekke discotek i hele Norge. Etter lokal kåring var det norgesfinale, og vant du fikk du tur til Ibiza i premie, så det var svære greier, forteller komikeren.

– Jeg vant den lokale konkurransen tre ganger inne på Tyssedal Kro & Steakhouse, og var inne på topp fem i Norge det ene året. Dette var nok litt utypisk for en odding. Jeg bør kanskje legge til at konkurransen ikke var veldig hard, smiler Brekke.

Han har gjennom oppveksten drevet med idretter som fotball, svømming, badminton og løping. Nå måtte han finne ut hva han skulle bli, og søktepå to folkehøgskoler. Den ene var Follo folkehøyskole som hadde danselinje, og den andre var Romerike folkehøyskole, som hadde teaterlinje og som fikk navn på seg for å være en «fameskole» hvor flere fra norsk underholdningsbransje har gått.

STAND UP-DEBUT

Brekke valgte teaterlinjen og endte opp på rom med Atle Antonsen. Senere søkte oddingen teaterskolen, men kom ikke inn, og da fant han ut at han skulle begynne med media i stedet.

Etter et år på medialinje i Drammen dro han til Bergen og fikk deltidsjobb som produksjonsmedarbeider i blant annet God Ettermiddag Norge på TV2. Han jobbet også for sportsavdelingen på Nøstet.

– Mens jeg jobbet der fikk jeg lyst til å skrive humor, og var inne og utviklet litt situasjonskomedie sammen med TV2, men så ble det ikke noe av. Samtidig så jeg en del stand up på forskjellige scener. På midten av 90-tallet hadde det så vidt begynt å utvikle seg et stand up-miljø i Norge.

– Jeg debuterte med stand up i september 1996 i 30-årsdagen til en venninne av meg. Hun hadde sett noe av det jeg hadde skrevet, og det hadde seg slik at hun hadde Eddie Eidsvåg som nabo, og han skulle gjøre noe. Da utfordret hun meg til å gjøre noe i dette selskapslokalet. Der og da fikk jeg teste mine tekster for første gang.

–­ Fungerte det?

– Det fungerte i hvert fall så bra at jeg tenkte at det kunne være gøy å forsøke igjen. Jeg hadde gått på skole med Jonas Rønning og han så meg på Nansen Pub som Elina Krantz hadde startet her i Bergen. Jonas inviterte meg over til Oslo, og jeg fikk prøvd meg der på Christian Quart, og sånn begynte det.

TYVE MINUTTER MED STILLHET

– På scenen for første gang i Oslo – hvordan gikk det?

– Det jeg husker var at det var tyve minutter med stillhet i salen. Stand up handler jo mye om trygghet, om å finne sin greie, hvem er jeg, er jeg aggressiv, corky, nerdete, kul og så videre. Du må finne din rolle og være trygg i den. Folk er som hunder; de snuser angsten din veldig kjapt. Hvis publikum merker at han som står på scenen begynner å bli stresset, litt usikker, så blir publikum også litt usikker og da klarer man ikke å le heller.

– Det er brutalt?

– Ja. Og når noe sånt skjer, så må man velge; enten sier man at dette orker jeg ikke å risikere igjen, eller så kjører man på og skal pinadø vise folk. Det er skjellsettende. Stand up er veldig nakent; du bruker veldig mye av deg selv. Det er ikke bare en karakter som ikke fungerer, men det er du sjøl som får beskjed om at du ikke fungerer.

– Gikk det lang tid før du sto på en scene igjen?

– Nei, jeg prøvde å komme opp på en scene så fort som mulig. Samtidig begynte jeg å jobbe som tekstforfatter i et reklamebyrå, og hadde det som levebrød mens jeg forhåpentligvis ble flinkere som stand up-komiker.

Brekke hadde sitt første helaftens show i 2002 med «Hardingar danse ikkje disco». Deretter fulgte «Ungkar & Sprellemann» og «Kroppsøving». «All verdens tid» hadde premiere i Bergen i august i fjor og ble godt mottatt. Brekke ble nominert til NRKs Komipris for beste stand up i 2016. Showet har passert 55 forestillinger, og ruller og går fremdeles.

LITT SALSA

Brekke bruker seg selv og sine erfaringer når han skriver. I All verdens tid ser han nærmere på hvordan ting var da han var liten og hvordan mye har forandret seg.

– Bare ta telefonen for eksempel, på 80-tallet, da den sto på sin faste  plassi yttergangen, det kaldeste rommet i huset, og den hadde dreieskive så det tok jo sin tid å få ringt. I dag er telefonen en liten datamaskin, og hvis du for 30 år siden hadde påstått at telefonen ville bli slik den er i dag, så ville det egentlig vært helt «Star Wars» for folk.

– Jeg opplever at 30-åringer har tatt med seg sin 60 år gamle mor på showene mine og begge generasjoner har ledd fordi de har begge kjent seg igjen i noe. Bilturene på 70-tallet, for eksempel, da far satt foran og røykte gjennom hele turen, og vinduet måtte være igjen så ikke mor fikk trekk på seg.

– Det er observasjonshumor som står mitt hjerte nærmest, og som tydeligvis har truffet mange, og det er jo kjekt.

– Hva ler du av selv?

– Jeg liker veldig godt Michael McIntyre, som du kanskje har sett på Live at the Apollo. Han har så mange gode tekster, og han har en fantastisk observasjonsevne; akkurat når du tror ting er utbrukt, så klarer han å komme med noe nytt.

– Hva får vi på Ricks?

– Folk vil bli overrasket hvor variert det blir. Vi ville lage en variert variete-forestilling som gir folk i pose og sekk; både den deilige latteren av noe morsomt, og den gode frysningen på ryggen av god musikk. Jeg kjenner Rune Johnsen fra før, og når vi jobber sammen blir det en fin blanding av humor og musikk.

– Blir det nye tekster?

– Ja, man får ikke «All verdens tid» om igjen på Ricks, forsikrer Roar Brekke.

– Danser du fremdeles?

– Jeg danser litt salsa med min samboer, som er utdannet moderne danser og er lærer på Langhaugen, smiler discokongen fra Odda.

Så kanskje det blir dans på Ricks likevel.

Roar Brekke og Rune Johnsen inviterer til  et julemusikalsk musikkshow, Rasker over Ricksen, sammen med soulkoret Roots på Ricks 9. 10. og 16. desember. 

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this