Horisont Oktober prisfest 2017
CECILIE LØVEIDS SKRIVEBORD: – Jeg liker å jobbe i notatbøker, der jeg skriver ting jeg kommer på, eller limer inn et bilde, sier Cecilie Løveid.

– Kunstneryrket er akkurat like pragmatisk som alle andre yrker

– Det er kommet en idé inn i verden om at mange kunstnere er beåndet av noe spesielt. Sannheten er at de enten har vært fattige, sinnssyke eller har drukket for mye absint, sier Cecilie Løveid.

Det er vår i luften den dagen Bergensmagasinet kommer på besøk til Cecilie Løveid. Hun bor i et vernet hus på Elsesro, like innenfor den sørvendte inngangen til Gamle Bergen, og sitter ute og nyter solen idet vi kommer gående langs den smale stien opp til henne.

Bare det å sette foten innenfor dette området føles som å gå hundre år tilbake i tiden, og det er nesten så vi venter å finne Hans Jæger, Oda Krohg og resten av Kristiania-bohemen sittende ved bordet idet vi stiger inn i spisestuen hennes.

Katter fra verdensrommet

Det gjør vi ikke, derimot hilses vi velkommen av tre helt spesielle katter. Disse er alle av rasen cornish rex, og kunne lett passert som vennlige og intelligente romvesener i en science fiction-film. Ja, de minner rett og slett litt om miniatyrutgaver av na’vi-folket fra Pandora, for de som har sett James Cameron-filmen Avatar.

De tre gir oss ikke noe valg; vi er nødt til å åpne intervjuet med å snakke pent om katter.

Den største av dem kommer helt bort til meg, og hilser ved å stryke nesen mot min nese. «Han biter sikkert ikke» tenker jeg, og stryker min nese tilbake. Gjennom resten av intervjuet blir alle de tre kattene gående og spankulere rundt på bordet, stryker seg inntil oss, prøver å skyve ned laptop-lokkene våre – og irriterer matmor grønn ved stadig å skyve lampeskjermen av bordlampen.

– Han vet godt at jeg ikke liker det, sier hun.

De tre gir oss ikke noe valg; vi er nødt til å åpne intervjuet med å snakke pent om katter.

– Historien om cornish rex-kattene begynner med en ukjent far, forteller hun.
– De er resultatet av en mutasjon. Den første av dem ble født i Cornwall i 1950. Ingen av foreldrene dens har sett slik ut.

– Det sies at en hund beundrer mennesket, mens med katten går beundringen andre veien. Hvorfor blir vi så betatt av katter?

– Kjære folk. Det er en mystikk der, det er noe helt spesielt med katter. De er smarte, lever sitt eget liv og klarer seg helt utmerket godt uten oss. Likevel liker de å være med mennesker. Jeg har lest et sted at mjauingen er noe de har utviklet for å få oss til å like dem. Katter mjauer ikke seg imellom.

FRA EN ANNEN PLANET: Cecile Løveid bor sammen med tre cornish rex-katter, en rase som lett kunne passert som vennlige og intelligente romvesener i en science fiction-film.

Løveid fra Løvstakken

– Din egen historie begynner også med en far du ikke kjente, sier jeg, i et forsøk på å bygge bro over til hennes eget liv.

– Ja. Jeg fikk etternavnet hans, men traff ham ikke før jeg var 17 år gammel. Senere har jeg fått vite at jeg ble «vist frem» til ham noen ganger i oppveksten; at vi «var på samme sted».

– Tilværelsen er normal når den er normal, samme hvor unormal den er.

Da Cecilie ble født, var faren gift med en annen kvinne enn hennes mor. Moren var sjøkvinne; hun var hovmester i en restaurant på en stor passasjerbåt, og var bare hjemme på besøk.

– Vi bodde aldri sammen. Jeg er oppvokst i Løvstakkveien hos mine besteforeldre. Og onkel og fetter.

– Var det en spesiell oppvekst?

– Alle oppvekster er spesielle.

– Savnet du foreldrene dine?

– På en måte. På den annen side så er tilværelsen normal når den er normal, samme hvor unormal den er. Jeg var vant til å ha det slik.

– Har du søsken?

– Ja, jeg har mange halvsøsken. Min far hadde mange barn.

Radioteater og romaner

FERSK FRA FORLAGET: Cecilie Løveids 70-tallsromaner Most, Tenk om isen skulle komme, Alltid skyer over Askøy og Sug samlet i ett bind.

Cecilie Løveids forfattergjerning begynte tidlig. Bare 16 år gammel sendte hun sine første dikt til Jan Erik Vold, selv om hun drømte mest om å bli noe innen billedkunst eller film.

– Jeg intervjuet en skuespiller ved Den Nationale Scene for skoleavisen, og allerede da kjente jeg på en dragning.

– Mot å spille teater?

– Til å begynne med trodde jeg at det var det, så jeg begynte å arbeide bak kulissene for å få litt erfaring. Jeg var både statist, sufflør og rekvisitør. Diktene jeg skrev, kalte jeg bare for tekster; det jeg var mest interessert i, var film.

Hun skrev noen filmmanus, uten at noen av dem vant i «tombolaen», som tildelingen av støtte ble kalt. I stedet ble det fjernsynsfilm og radioteater, samt fem såkalte «punktromaner» (en slags løst sammensatt roman som er mer i slekt med poesi enn med tradisjonelle episke romaner); alle skrevet mot et bergensk bakteppe.

På bordet foran oss ligger en rykende fersk pocket fra Kolon forlag med tittelen Romaner 1972-1979. 70-tallsromanene hennes Most, Tenk om isen skulle komme, Alltid skyer over Askøy og Sug er her samlet i ett bind.

– Jeg oppdaget at jeg kunne sette sammen prosatekster, filmmanus og andre småting jeg hadde skrevet til en helhet. Denne måten å skrive på var uvanlig den gangen, og ble litt forhånet. Det var noe mistenkelig med en ung kvinne som skrev om egne erfaringer.

Kunst er kunst

– Du skrev «virkelighetslitteratur»?

– Nei. Det kan like gjerne tenkes at det som virker aller mest selvbiografisk ikke er sant. Kunst er kunst, det er en egen kanal for menneskene til å uttrykke seg. Jeg synes litt synd på forfattere som åpner seg for papiret. Da er det bedre å åpne seg for en venn, sier hun.

– Den gamle kunstnermyten er svært gjennomhullet. Kunstneryrket er akkurat like pragmatisk som andre yrker. Det er kommet en idé inn i verden om at mange kunstnere er beåndet av noe spesielt.

SKRIVER IKKE «VIRKELIGHETSLITTERATUR»: – Jeg synes litt synd på forfattere som åpner seg for papiret. Da er det bedre å åpne seg for en venn, sier Cecilie Løveid.

– Sannheten er at de enten har vært sinnssyke eller har drukket for mye absint. Kunst kommer alltid til i en liten krets som anerkjenner deg. Salgsvare blir den først når den kommer ut av den kretsen, men det starter alltid med kunstnernes kunstnere. Og så må det finnes seriøs kritikk. Uten den kommer du ingen vei.

Dette bringer oss over på å snakke om Vår ære/vår makt, der Cecilie Løveid og Tore Vagn Lid har laget sin egen versjon av Nordahl Grieg-stykket Vår ære og vår makt, og sydd det sammen med musikk, foto og film. Stykket er nettopp blitt nominert til Ibsenprisen, der vinneren offentliggjøres på Ibsenhuset i Skien 22. mars.

– Dersom vi vinner, blir dette min tredje Ibsenpris, sier hun, tydelig stolt.

Vår ære/vår makt ble for øvrig tildelt hele tre priser under fjorårets Heddapris-utdeling: Beste regi, Beste scenografi (Olav Myrtvedt) og Beste scenetekst. Forestillingen gjorde stor suksess på Den Nationale Scene i fjor, og settes opp på nytt til høsten.

– Det var så mange som ikke fikk billetter, og vi følte at stykket ikke var utspilt. Det er en helt igjennom musikalsk forestilling.

Nordahl Grieg for vår tid

Originalstykket ble uroppført på Den Nationale Scene våren 1935, og tar opp rederes spekulasjon og overflod med sjøfolkenes risikofylte arbeid under første verdenskrig. Det fikk et stort publikum, både i Bergen og på Nationaltheatret, som også satte det opp samme år.

– Vår versjon er en bearbeidelse av Nordahl Griegs opprinnelige stykke, der vi også trekker inn ting fra biografien hans. Grieg var en liten gutt under første verdenskrig, og en voksen mann da han skrev Vår ære og vår makt. Han hadde opprinnelig tenkt stykket som en film, men ble overtalt til å skrive det for Den Nationale Scene.

– Hva vil dere med stykket?

– Vel, vi er begge litt teaterbarn, og opptatt av kommunismen. Besteforeldrene mine var kommunister. Min mor var opprinnelig skuespiller, på det gamle Komedia. Så det var et veldig naturlig stoff å ta fatt i.

– Tanken var å se om det gikk an å få stykket til å fungere i vår tid. Et stykke som var veldig moderne i 1935 er ikke det nå lenger. Så vi kuttet og vi skrev nytt, fikk Nordahl selv og hans Gerd med i stykket, og tok inn både teaterhistorie og politisk historie.

Duften av nystekt brød

DOMINANSEN FRA PATRIARKATET: – Det er synd at mange unge jenter ikke er bevisste på dette. De er blitt fortalt at de har alle muligheter, noe som for så vidt ikke er usant, men de møter likevel dette usynlige glasstaket i eget liv.

– Et av dine aller mest populære dikt, Rug (først publisert i Dagbladet i 1978, og tatt med i romanen Sug (1979), journ. komm.), er en hyllest eller et svar på et dikt fra en annen norsk poet, fra en halvannen generasjon før Nordahl Grieg. Hvorfor er du så opptatt av Sigbjørn Obstfelder?

– Jeg har ikke lest hele forfatterskapet, men diktene hans blir aldri uttømt, de er så friske som om de skulle vært skrevet i dag. De har denne muntligheten. Dikt var den gangen noe veldig stivt og høytidelig. Obstfelder skrev mange av dem etter en periode i USA. Her i Norge har det rimløse diktet vært bekjempet som uønsket og mindreverdig.

Rug er et vakkert dikt som passer fint inn i samlinger med kjærlighetsdikt, eller opplest i brylluper. Den norske komponisten Synne Skouen har satt musikk til de to diktene (Obstfelders og Løveids), mens folkrockgruppen Synsbedragerne har laget og spilt inn en sang av Løveids dikt.

– Hvordan føles det å ha satt et slikt dikt inn i verden?

– Da jeg skrev det, følte jeg at det gikk fort og gærent, samtidig som jeg hadde en uvanlig fornemmelse av at nå lager jeg noe stort. Jeg tenkte på Obstfelder-diktet Rugen skjælver, men det er ikke hele sannheten, forteller hun.

– På den tiden hadde jeg nettopp kommet ut fra et kjærlighetsforhold. Sammenligningen med en rugåker, som «tåler noen knekkete aks» kom derfra; det med at det finnes flere muligheter. Jeg tar det av og til med når jeg leser opp.

– Når jeg har lest hele diktet, tar jeg det da gjerne fra begynnelsen igjen, slik at det blir syklisk, sier hun, og deklamerer åpningslinjene: «Hvis jeg var en rugåker ikke en datter og du var en mann / på tur. / Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at østavinden fikk tak så jeg kom i bølger. / Ville du komme i mine bølger da?»

– Temaet er kjærligheten, med erotiske undertoner om lyst og intensiteten av møtet, fortsetter hun, og siterer videre: «Så fløy du / med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet / nystekt brød».

Alle de ensomme barna

TO DIKT OM RUG: Den norske komponisten Synne Skouen har satt musikk til de to Rug-diktene (Obstfelders og Løveids).

– Diktet Det usynlige barnet er din hyllest til Tove Janson. Identifiserte du deg med hennes fortelling om Det usynlige barnet?

– Det må jeg ha gjort siden den satt så godt i, sier hun.

– Mummimamma ordner opp?

– Ja, hun klarer å få tingene på plass.

For de som ikke kjenner denne fortellingen, så handler den om Ninni, et barn som er blitt usynlig etter å ha «blitt utsatt for ironi» fra en tante hun har bodd hos. Mummimammas kjærlighet og omsorg gjør henne gradvis mer synlig, men det er først når hun erkjenner sitt eget sinne, og biter Mummipappa i halen, at hun blir helt synlig.

Løveid har også skrevet et dikt til Astrid Lindgren. Det er så vakkert at det burde vært sitert i sin helhet. Her er et kort utdrag: «Jeg kunne være din forelder / og du kunne være min forelder / og vi kunne passe på uteliggervalpene / med lange bløte ører / Sånne som jeg ønsket meg / Uteliggervalpene får alltid / det de trenger av stell og kjærlighet».

– Det er et litt tullete dikt. Det må være lov å leke.

– Lindgren ga vekk sønnen sin?

– Han ble plassert i et fosterhjem i København, men hun hentet ham hjem til Stockholm noen år senere, etter at fostermoren døde. Så hun fikk ham tilbake.

– Hun skriver mye om ensomme barn?

– Ja. Det er nok ikke bare selvbiografisk, men jeg tror at det med sønnen hennes må ha ridd henne som en mare.

Kvinnedagens viktigste parole

– Slipper menn unna med mer? Jeg tenker på alle fedre som har vært fraværende i sine barns liv?

– Det er klart, men menn har også et hardt liv. På sett og vis er de mer utsatt for ting, like fra mors liv. De bukker lettere under. Dessuten er det alle de testosteron-tingene, det med at de mister fatningen. Er det ikke retning på det, kan det fort gå riktig galt.

– Verdens kvinner lever fortsatt under dominansen av patriarkatet. Det er ikke noe å tvile på.

– Kunne en kvinne tillatt seg å oppføre seg på samme vis som Donald Trump?

– Nei, det tror jeg ikke, men det var litt synd for Hillary Clinton at han var så underholdende, Hun holder på formene, og er så korrekt at det nesten er irriterende. Han fortjener jo ikke oppmerksomheten vår.

– Hva tenker du om Kvinnedagen? Trenger vi den fortsatt?

– Verden trenger den. Verdens kvinner lever fortsatt under dominansen av patriarkatet. Det er ikke noe å tvile på, sier hun.

– Det er synd at mange unge jenter ikke er bevisste på dette. De er blitt fortalt at de har alle muligheter, noe som for så vidt ikke er usant, men de møter likevel dette usynlige glasstaket i eget liv. Et eksempel på det er når de får barn, da oppstår det en merkelig forskjell på far og mor. Kvinners indre liv forandrer seg veldig med graviditet og fødsel.

– Hva er den viktigste parolen for Kvinnedagen i vår tid?
– Å holde ut.

Kolon forlag har nettopp publisert en pocketutgave der de har samlet fire av Cecilie Løveids 70-tallsromaner (Most, Tenk om isen skulle komme, Alltid skyer over Askøy og Sug) under tittelen Romaner 1972-1979.

Cecilie Løveid og Tore Vagn Lids musikalversjon av Nordahl Griegs Vår ære og vår makt (under tittelen Vår ære/vår makt) gjorde stor suksess i fjor, og settes til høsten opp på nytt på Den Nationale Scene.

SUKSESS MED NORDAHL GRIEG-OPPDATERING: – Tanken var å se om det gikk an å få stykket til å fungere i vår tid, sier Cecilie Løveid om Vår ære/vår makt, som settes opp på nytt til høsten.

Cecilie Løveid

Cecilie Løveid:
Rug

Hvis jeg var en rugåker ikke en datter og du var en mann
på tur.
Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at østavinden fikk tak så jeg kom i bølger.
Ville du komme i mine bølger da?

Ja plutselig sto du der som jeg drømte i blå klær mørke
barter  og høye slagstøvler ved kanten av meg.
Så fløy du
med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet
nystekt brød.

Jeg åpnet meg nye steder i lange buktende ganger, høyere
bølger. Så måtte du se på klokken der du fløy. Måtte vite
hvor lenge du hadde holdt deg svevende.

Det ble et søkk etter deg i knekkete aks kroppens flaksende
avtrykk i falløyeblikket.

Men jeg har flere mål land og en fantasi som har overlevd et
uendelig antall med eventyr.

  • Født i 1951 i Mysen og bor i Bergen, hvor hun også vokste opp.
  • Ved siden av å være forfatter, arbeider hun som skrivelærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
  • Fra 1999-2011 var hun bosatt i København.
  • Redaksjonsmedlem av tidsskriftet Profil på 60–70-tallet.
  • Debuterte med romanenMost i 1972.
  • Forfatterskapet omfatter både lyrikk, drama, operalibretti, barnebøker og tekster til performance art.
  • Hennes skuespill har vært oppført tallrike ganger i inn- og utland, på teaterscener og i radio og fjernsyn.
  • Hun har også opptrådt i egne performance-forestillinger, og samarbeidet med flere komponister og billedkunstnere.
  • Cecilie Løveid var Festspilldikter ved Festspillene i Bergen 1991, har sittet i Forfatterforeningens litterære råd og Dramatikerforbundets Dramatiske Råd og vært norsk representant ved Bonnerbiennalen.

Utvalgte bøker:

  • Romaner 1972-1979 (romaner, Kolon 2017
  • Skuespill 3 (dramatikk, Kolon 2014)
  • Dikt 2001-2013 (lyrikk, Kolon, 2013)
  • Flytterester (lyrikk, Kolon, 2012)
  • Skuespill 2 (dramatikk, Kolon, 2011)
  • Skuespill 1 (dramatikk, Kolon, 2007)
  • Fars ansikt (barnebok, Gyldendal Tiden, 2000)
  • Mykt glass – Dikt i utvalg (lyrikk, Kolon, 1999)
  • Den riktige vind (dramatikk, Gyldendal Tiden, 1999)
  • Lille Pille og lille Fille i den Dype skogs ballett (billedbok, Gyldendal, 1998)
  • Hund får besøk (billedbok, Gyldendal, 1992)
  • Lille Pille Og Lille Fille i den Dype skogs teater (barnebok, Gyldendal, 1990)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this