Hotspring April 2018 #desktop
ÅPNE OG RAUSE: Det bergenske publikummet var åpne og rause, de var ikke avhengige av at de hadde sett noen på TV før de kjente sin besøkelsestid, sier Hilde Sol og Arvid Ones om Kvinner på randen.

Det begynte med en oppsiktsvekkende idé

På 90-tallet var det uhørt. Arvid Ones og Hilde Sol Erdal satset likevel alt. Resten er historie.

Har du sett noe på bergenske scener de siste årene som du har ledd av, og samtidig blitt berørt av, er sjansen stor for at Arvid Ones og/eller Hilde Sol Erdal har hatt en finger med i spillet.

Det hele begynte i Bergen på midten av 90-tallet. Instruktør Arvid Ones og koreograf Hilde Sol Erdal har bak seg en mislykket revy på Hotel Norge. En flopp. Etter dette går de i seg selv og lurer på hva som feilet. De får en ny og oppsiktsvekkende idé: Hva om vi gjør tre musikalske, kunstnerisk samkjørte damer til hovedpersoner i et humorshow neste gang?

– Det var revolusjonerende å la tre damer være i front på den tiden, uansett hvor rart det høres ut nå. Og det var ingen som ville hjelpe oss. Vi henvendte oss til flere instanser, men de fleste syntes dette var en dårlig idé; det var jo ikke en mann å se på scenen.

Med denne uhørte tanken, i det perifere Bergen, uten støtte fra bransjefolk eller pressen, og med 50 000 kroner på deling til hele ensemblet helt ned til de delvis ukjente forfatterne, gikk de i gang, og fikk til slutt Den Stundesløse til å våge å huse forestillingen.

Dagen etter premieren kunne Erdal og Ones observere en flokk av mennesker på fortauet på Øvre Ole Bulls plass – de trodde det hadde vært en ulykke. Men så var det bare billettkø til forestillingen deres, Kvinner på randen av en oppskrytt aften. Siden gikk den for utsolgte hus i fire måneder.

Dette var starten til en av de største suksessene på norske revyscener det neste tiåret, som også fikk flere oppfølgere, TV-serier og priser. Ekteparet Ones/Erdal har i kjølvannet av denne begivenheten også hatt regi og koreografi på Ylvis, Christine Hope, Herborg Kråkevik, Vinskvetten, Singel & Sand, Vestlandsrevyen og Dar kjem dampen.

KVINNER PÅ RANDEN: Det var ingen selvfølge at en dametrio skulle bli en suksess på 90-tallet, forteller Sol og Ones. Fra venstre: Kjersti Berge, Marit Voldsæter og Elisabeth Moberg. (Foto: Stageway/Skikkelig Gøy)

Ones regisserte Asbjørnsen og Joh. og Small Medium X-tra Large. Erdal har hatt koreografi på Nordic Tenors, Margot og Fargespill. I tillegg har de hatt engasjementer og oppdrag ved DNS og andre teatre rundt om i landet gjennom hele sitt yrkesliv (ved dette tidspunktet må jeg forresten slutte å referere til dem med etternavnene deres. På kulturlivets folkemunne heter de «Arvid-og-Hilde-Sol», så det ser fremmed ut med dette «Ones» og «Erdal». Hvem i all verden er de, liksom?)

Er bergensk egentlig gresk i Oslo?

I dag er ikke Bergen lenger noen periferi når det kommer til produksjon av humor, tvert imot, det er ikke oppsiktsvekkende med damer i ledende roller, men hukommelsen vår er kort, og på denne tiden var Kvinner på randen en idé som avskrekket de aller fleste – bortsett fra publikum, åpenbart.

– Det var uhyre sjelden at en bergensbasert produksjon ble tatt til Oslo. Andre veien var selvsagt helt vanlig.

– Det bergenske publikummet var åpne og rause, de var ikke avhengige av at de hadde sett noen på TV før de kjente sin besøkelsestid. Men på den tiden vi lagde dette var det faktisk slik at damer stort sett fikk balladenumrene i revyer, mens mennene fikk være de morsomme og frekke, sier Hilde Sol.

– Du, Sol, hadde jo bakgrunn som danser i Dizzie Tunes, og dere damene fikk ikke være mye morsomme, men dere hadde til gjengjeld lite klær på dere, sier Arvid.

– Ja, og jeg var nok den eneste sparkepiken som også var medlem i Kvinnefronten, sier hun.

– Så det var revolusjonerende å la tre damer være i front på den tiden, uansett hvor rart det høres ut nå. Og det var ingen som ville hjelpe oss. Vi henvendte oss til flere instanser, men de fleste syntes dette var en dårlig idé; det var jo ikke en mann å se på scenen. Men jeg har aldri vært med på maken til effekt, det var et voldsomt oppmøte på premieren, og siden eksploderte det jo. Mot alle odds, sier Arvid.

– At vi inviterte Stig Holmås til å være tekstforfatter var nok heller ingen dum idé, sier Hilde Sol.

– Nei, men han og flere av de andre var ikke opplagte, vi inviterte ikke Dag Frøland liksom, og jeg tror det ble en del av suksessen. Det var en lykke, for forestillingen fikk en egen identitet.

– Så ble den sendt til Oslo, og da husker jeg det var mye snakk om å gjøre om på en del dialekt-ting, for oslofolk «ville ikke forstå det». Men der sto vi imot. Og det gjorde vi nok rett i, sier Arvid.

– For bergensk var ikke gresk akkurat?

– Men det var uhyre sjelden at en bergensbasert produksjon ble tatt til Oslo. Andre veien var selvsagt helt vanlig. Marit Voldsæter er nå blitt alle bergenseres eiendom, men er også omfavnet av Norge. Det ble en eksportvare, hele Kvinner på randen.

BEGYNTE TIDLIG: Paret har fått æren av å ha oppdaget, og bragt frem, mange artister. Men Ylvis var det kulturimpresario Peter Brandt som oppdaget, forteller de. – Han kom til oss og sa: «Jeg har to gutter her som jeg har tro på». Da gikk Bård Ylvisåker siste året på videregående, de var veldig unge. To små barn, egentlig, sier Arvid. (Foto: Pål S. Schaathun)

Paret har fått æren av å ha oppdaget, og bragt frem, mange artister. Men Ylvis var det kulturimpresario Peter Brandt som oppdaget, forteller de.

– Han kom til oss og sa: «Jeg har to gutter her som jeg har tro på». Da gikk Bård Ylvisåker siste året på videregående, de var veldig unge. To små barn, egentlig, konstaterer Arvid.

– Ylvis skrev alt stoffet selv. De gikk aldri ut og hadde testvisninger på det de lagde. De hadde den innstillingen at «dette synes vi er morsomt, og hvis ikke andre synes det, får det så være». Det ligger en lærdom i det: Stol på deg selv, for da gjør publikum også det.

– Vi møtte dem på Hotel Norge en dag, og spurte dem litt sånn forsiktig: «Har dere noe å vise oss, da?» «Ja, vi kan vise dere dukketeater, for eksempel», sa de. Og så viste de oss dukketeater – hvor de selv var marionettene. Og gjorde imponerende, koreografisk morsomme marionette-stunts.

– Det var så bra. For meg som koreograf var det utrolig å se, sier Hilde Sol.

– Og Ylvis skrev alt stoffet selv. De gikk aldri ut og hadde testvisninger på det de lagde. De hadde den innstillingen at «dette synes vi er morsomt, og hvis ikke andre synes det, får det så være». Det ligger en lærdom i det: Stol på deg selv, for da gjør publikum også det, sier Arvid.

– Slik tenker jeg som koreograf også: Jeg prøver ikke å påføre folk trinn og bevegelser de ikke er komfortable med. Det må bygges ut fra aktørens eget kroppsspråk. Da blir det organisk, trygt og kommuniserende, sier Hilde Sol.

Toget er aldri gått for en ferge

Hun hadde både regi og koreografi på oppsetningen Evig ung på Hordaland Teater i høst. Både publikum og kritikere moret seg storlig over det rørende portrettet av skuespillere på aldershjem som nektet å bli parkerte.

I dag er hun i gang med prøver til forestillingen Heim, også på Hordaland Teater, der hun er koreograf og det hun liker å kalle «regi-æss», altså regi-ass(istent). Dette er første spadetaket til en krønike der teatersjef Solrun Toft Iversen har invitert vestlandsforfattere til å skrive tekster med assosiasjoner til ordet «heim». I første omgang ser vi på Vestlandet anno 1965–1975. Voksne Herrers orkester står for musikken.

– De enkelte numrene er … det heter jo ikke numre, hva heter det, Arvid?

– Jeg vet ikke hva det heter, jeg.

– Forfatterne har skrevet ulike tekster, som vi lager situasjoner og scener av. Vi legger koloritt på, fargelegger. Rundt dette kommer tidsriktig musikk – det blir mye fengende og sødmefull sang. Og de fleste forfatterne har med en ferge i teksten. Den er stort sett gått.

– Det er vel Ragnar Hovland som har gjort det obligatorisk å skrive inn en ferge om du skriver vestlandslitteratur?

– Hovland er veldig opptatt av kommunikasjon, sier Arvid underfundig.

Han har nettopp hatt premiere på Else Kåss Furuseths Gratulerer på Nationaltheatret. Han hadde også regi på hennes tidligere forestilling Kondolerer, som tok utgangspunkt i hennes brors og mors selvmord.

– Gråt og latter henger nært sammen. Når du gråter er du veldig tett på latteren, og omvendt.

– Forestillingene har mye av det samme utgangspunktet, det tragiske faktum med to selvmord i nær familie. Men der Kondolerer handler mye om selve situasjonene, tar Gratulerer mer for seg hva du gjør når det tragiske har skjedd. Hva skjer inni meg, etterpå? Går jeg i terapi? Hvorfor det? Hvordan er det? Gratulerer er Kondolerer for viderekomne, kan du si.

– Og den kommer med en stor bøtte med selvironi, sier Hilde Sol.
– Samtidig prøver vi ikke et sekund å tenke at dette skal være morsomt. Humor er et virkemiddel for å fortelle om det som har hendt.

– Men det faller naturlig for deg og Furuseth å bruke dette grepet?

– Ja, men gråt og latter henger nært sammen. Når du gråter er du veldig tett på latteren, og omvendt. Forestillingen åpner først og fremst for det emosjonelle, både for Else og for publikum. Det synes jeg også er noe av det som er fint med å jobbe med teater; emosjonene. Som kan gå hit eller dit.

KULTURDUO: Arvid Ones og Hilde Sol Erdal har gjennom årene vært med på å prege kulturlivet i Bergen helt ned til å forme selve kunstuttrykkene.

Når det gjelder kommende prosjekter er det for Arvids del mye som er hemmelig. Vi har lov til å si at han skal ha regi på en ny produksjon med en kjent vestlandsartist på Hordaland Teater til høsten. Ellers er det prosjekter på begge sider av fjellet, som vi liker å kalle overgangen mellom øst og vest, akkurat som om det er bare ett fjell i Norge.

Hilde Sol skal gjøre et prosjekt på Sogn og Fjordane Teater som omhandler tilhørighet i fylket. Sanking av historier fra de såkalte folk flest vil danne utgangspunktet for oppsetningen Eg er i går.

Hun holder også på med et langsiktig og ambisiøst prosjekt med ungdom og voksne med og uten funksjonsnedsettelser, i samarbeid med Bergen kommune og aktivitetsgrupper i bydelene. Inspirasjonen er hentet fra Glada Hudik-teatern i Sverige og prosjektet SPOR i Kristiansand.

Fagvettregel: Lytt til amatører

– Jeg er opptatt av å være med på å motvirke utvelgelsessamfunnet. Det er viktig å vise frem styrker og muligheter funksjonshemmede har, sier hun.

– Amatørteatret er viktig fordi det favner så mange, har en stor sosial funksjon, og det er mange gode folk der. Jeg romantiserer kanskje litt, men i Oslo ser man så mye likt, mens på festival på Høylandet er det virkelig ting man ikke har sett før.

Hilde Sol og Arvid er også begge opptatt av amatørteatervirksomheten, de reiser mye rundt og holder kurs og bidrar i produksjoner. Arvid har blant annet jobbet med Revyfestivalen på Høylandet, og skal snart av gårde til Flora-revyen for tredje gang.

– Vi lærer mye av å jobbe med amatører. Amatørteatret er viktig fordi det favner så mange, har en stor sosial funksjon, og det er mange gode folk der. Jeg romantiserer kanskje litt, men i Oslo ser man så mye likt, mens på festival på Høylandet er det virkelig ting man ikke har sett før, sier Arvid.

Han har alltid vært interessert i revy, og i revyhistorie. Han gikk ut som nyutdannet skuespiller fra Teaterhøgskolen i 1979, men dreide etter hvert mer mot regien. Hilde Sol er utdannet danser og ballettpedagog med avgangsår 1984, og har også gjort stadig mer regi i tillegg til koreografi. Hun tror den faglige utdannelsen og yrkesbakgrunnen er noe av grunnen til at de har lykkes:

– Vi kan mye om samtidsdans og samtidsteater, vi kan klassisk teater og dans, vi har begge sett og arbeidet med ulike sjangre. Det er ikke bare å knipse frem en vellykket oppsetning.

– Men når du driver med humor, møter du også fordommer. Hvis du setter opp en ibsenforestilling, tror folk at du kan alt om teater. Hvis du setter opp et show på Chat Noir, tenker folk at du kan gjøre akkurat det. Jeg ble bedt om å gjøre Fysikerne av Dürrenmatt på Nord-Trøndelag Teater, og det syntes jeg var så fantastisk. At de hadde tiltro til at jeg hadde intellekt til å gjøre slikt også. Men selvsagt er det ikke noe mindre vanskelig eller krevende å lage noe som skal vekke latter. Det fins heller ingen klar oppskrift på hvordan få det til, sier Arvid.

KONDOLERER FOR VIDEREKOMNE: Arvid har nettopp hatt premiere på Else Kåss Furuseths Gratulerer på Nationaltheatret. Han hadde også regi på hennes tidligere forestilling Kondolerer, som tok utgangspunkt i hennes brors og mors selvmord. (Foto: Nationaltheatret)

Fra 2005-2009 var han teatersjef ved Hordaland Teater, men sa opp i protest. Han ønsket et mer sentrumsnært og synlig teater for institusjonen som den gangen hadde tilholdssted på Stend. I dag er han godt fornøyd med teatret, som jo nettopp er kommet seg inn til sentrum og har overtatt Logen som scene. Men den gangen manglet han allierte, og det var harde tak.

– Det var første og eneste gangen du var sykmeldt. I to uker, sier Hilde Sol.

– Forresten lærte jeg at å søke på den samme stillingen tre år senere ikke falt i så god jord. Selv om jeg mest hadde tenkt at om jeg fikk den, skulle jeg si opp for andre gang, sier Arvid, og ler som en uskikkelig guttunge.

De siste årene har paret heller ikke fått oppdrag ved Den Nationale Scene, forteller de.

– Det er litt sårt. DNS har jo nærmest vært hjemmet vårt. Det er rart å være lukket ute fra moderskipet når vi bor og virker i Bergen. Men da er det desto hyggeligere å bli knyttet opp mot Hordaland Teater og andre scener, sier Hilde Sol.

Stril med talefeil

Arvid Ones og Hilde Sol Erdal har gjennom årene vært med på å prege kulturlivet i Bergen helt ned til å forme selve kunstuttrykkene. De står bak over halvparten av oppsetningene på Ole Bull Scene. Erdal har sittet i styret for Carte Blanche, og nå for Cornerteatret. De har en påvirkning på mye av det vi ser. Men hva synes de selv har vært morsomst å være med på?

– Da jeg sa opp på Hordaland Teater, hadde jeg lønn litt lenger enn jeg satt som sjef, så da dramatiserte jeg de tolv første episodene av hørespillet Dickie Dick Dickens for figurteater for voksne, forteller han.

– DNS har jo nærmest vært hjemmet vårt. Det er rart å være lukket ute fra moderskipet når vi bor og virker i Bergen. Men da er det desto hyggeligere å bli knyttet opp mot Hordaland Teater og andre scener.

– Jeg er veldig glad i dukketeater og figurteater, men jeg syntes det var morsomt å omforme også en lettere sjanger til dette formspråket. I Cathrine Telles teatersjeftid ved Oslo Nye Teater ble dette en suksess på scenen og på turné gjennom et samarbeid mellom Riksteatret. Jeg hadde selv regien, og det var kjempegøy. Da følte jeg meg litt høy, altså, innrømmer Arvid.

– Fargespill er nok det flotteste jeg har vært med på, og det som har berørt meg mest, sier Hilde Sol.
– Det var et helsikens arbeid, og ikke mange penger i bunnen, som i dag, så det var krevende. Men det var fantastisk inspirerende, og prosjektet gikk rett til hjertet på meg. Det er noe jeg vil bære med meg alltid.

Sier hun på bergensk. Hun er Sandviken-jente. Arvid Ones er stril fra Lindås, men han bodde i Oslo som barn og har pådratt seg en lei østlandsdialekt. Hilde Sol kaller det talefeil.

– Sånn som du har, sier hun til journalisten, som også snakker østlandsk.

De føler seg begge som rotekte vestlendinger, ikke minst når det kommer til humoren, som er litt røff i kantene, og som «folk i Oslo kan synes er litt grov».

De møttes på slutten av 80-tallet i en DNS-produksjon av Er du en tyv, Gullars. Hilde Sol var koreograf, og Arvid var ikke akkurat et dansetalent. Han måtte ha ekstratimer. Resten er historie. Historien består også av tre sønner, der ingen av dem driver med noe innenfor kunst eller kultur. De er ikke engang blitt trukket med på teatret gjennom oppveksten, som enkelte andre av oss.

– Jeg tror det var lurt, for nå, som det er frivillig, har de stor glede av å gå i teatret. Og de kan jo så mye om teater, for Arvid og jeg har alltid tatt med oss jobben hjem og diskutert en hel masse.

– Men dere tar ikke med dere hjemlige diskusjoner ut, på jobb?

– Nei, aldri. De kan ligge hjemme.

ROTEKTE VESTLENDINGER: Arvid Ones og Hilde Sol Erdal føler seg begge som rotekte vestlendinger, ikke minst når det kommer til humoren, som er litt røff i kantene, og som «folk i Oslo kan synes er litt grov».
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this