19.02.2018 | Horisont | Velkommen til hyggelig handel
NOEN BLIR KRENKET– Jeg prøver bare å snakke om ting som jeg synes er morsomt og som får meg til å le, sier Christoffer Schjelderup.

Ærlig hat

Christoffer Schjelderup ville egentlig kalle showet sitt for Hat, men ble usikker på om det ville trekke nok publikum. Da ble det i stedet Tro, hat & ærlighet.   

Christoffer Schjelderup, som hadde premiere på stand up-showet sitt på Ricks forrige torsdag, vokste opp i Fana og spilte fotball som alle andre.

LES OGSÅ: Forbannet forfriskende

– Men samtidig sang jeg i kor og drev med teater. Jeg har alltid likt å stå på en scene. Vi startet jo opp skoleteater på Kirkevoll skole; jeg hadde allerede begynt å tenke på Fana skoleteater på Fana Gymnas, som jeg alltid så opp til. Så da startet vi opp vårt eget, som var litt i samme gate som Fana skoleteater. Med tull og mye humor. Jeg har alltid likt humor.

– Jeg vil ha vitser som jeg kan stå inne for, og er ikke fullt så opptatt av om folk blir såret. Noen blir jo krenket. Det blir jo folk.

– Hvem var forbildet?

– Vi hadde bare sett Eddie Murphy. Delirious og Raw. Og egentlig var det jo ikke på grunn av stand up, men fordi vi hadde sett ham i filmer. Og så kom Seinfeld. Og etterhvert kom Harald Eia og Bård Tufte Johansen. De revolusjonerte humoren i Norge; de representerte noe nytt. Men det var jo ikke stand up, sier Schjelderup.

– Frem til Eia og Tufte Johansen så vi på mye voksen humor, og gjerne det som foreldrene våre så på tv; KLM, Dizzie Tunes, Grethe Kausland, Rolv Wesenlund og Hege Schøyen, men så kom Harald Eia og Bård Tufte Johansen, og de var bare for oss unge. De kom med noe helt nytt, som veldig mange eldre ikke forsto. Dette var for vår generasjon. Så kom XL radio og Atle Antonsen inn etterhvert, det ble et skille.

SKUFFEDE FORELDRE

Christoffer Schjelderups foreldre er lege og jurist. Han har utvilsomt følt presset for å få seg en utdannelse.
– Jada, selvsagt, de er kjempeskuffet.

Han ler.
– De var det i hvert fall i starten.

– De sa det til deg?

– Ja, for vi begynte jo ganske tidlig, etter Fana skoleteater; Calle Hellevang-Larsen og Ylvis-guttene var med i den gjengen, og da begynte vi å lage litt humor. Så kom Peter Brandt og satte sammen Ylvis.  Så de to var de første fra gjengen som ble proffe. Vi andre holdt på med tulleting nede på Stundesløse, samtidig som Ylvis sto på Ole Bull scene. Og så ble jo de en gigantisk suksess.

Etterhvert ville Calle Hellevang-Larsen satse med Raske Menn, mens de andre ville ta utdannelse. Men så mye utdannelse ble det ikke likevel på Schjelderup. Det han kaller for «revy og show og tull» tok mye av tiden hans, og bergenseren valgte å være med og bygge opp et stand up-miljø i Stavanger.

– Så gjorde jeg det også i Bergen, og levde fra hånd til munn en stund. Etterhvert startet vi en stand up-klubb både i Stavanger og i Bergen, og den der utdannelsen jeg skulle ta ble det ingenting av. Siden ble det bare stand up.

– IRRITERER MEG LETT

– Kan du beskrive din form for stand up?

– Tro, hat og ærlighet oppsummerer min stand up. Det er det jeg liker å snakke om. Det er ting jeg tror på. Jeg hater mye, eller jeg har veldig lett for å irritere meg over ting, og jeg prøver å være ærlig. Så det er tre ting som går igjen i ting jeg liker å snakke om. Det er der min stand up kommer fra.

– Hat?

– Jeg ville jo at showet skulle hete Hat, men vi var usikker på om det ville selge så mange billetter. Jeg prøver bare å snakke om ting som jeg synes er morsomt og som får meg til å le. Jeg prøver å ikke gjøre for mye kompromiss på det. Jeg vil ha vitser som jeg kan stå inne for, og er ikke fullt så opptatt av om folk blir såret. Noen blir jo krenket. Det blir jo folk.

– Sitter din mor og far her under showet?

– Jada.

– Er det vanskelig?

– Nei. De har alltid vært der når vi har hatt show, og vi har tullet om det meste. Vi har en ganske røff humor i familien. Så vi har den bergenske væremåten å være på, der det er lov å slenge drit, og man har tykk hud. Man tåler det. Det er sånn vi er her i byen, bergensere er vant med å slenge drit og få drit tilbake, skal du være med som bergenser så må du tåle litt.  Vi er gode til å gi beskjed, og det føler jeg fører til bedre humor.

LETT IRRITERT: – Jeg hater mye, eller jeg har veldig lett for å irritere meg over ting, sier bergenseren.

– Jeg har hørt komikere fra Oslo vitse om at nordmenn er så reserverte, men jeg kjenner meg ikke igjen i det. Jeg hørte en vits om en dame som ikke kom seg av trikken, og så var det ingen på trikken som turte å si i fra til sjåføren, og så bare kjørte trikken videre. Dette hadde aldri skjedd i Bergen, da er det liksom, DØH, HEI! HEI! HEI!

– Ingen er redd for å si i fra i Bergen, og denne komikeren i Oslo beskrev dette som om nordmenn er sånn, at nordmenn er reserverte, men det er jo en Oslo-ting, kanskje det også skjer på Sørlandet, men i Nord-Norge og i Bergen sier vi i fra. Vi sier jo: Halloen ditt rævhål! Det går jo greit i Bergen. Sier du det i Oslo, så stopper de opp og lurer på hva du holder på med. Vi sier det jo til folk vi liker, folk vi er glad i: Hallaien, rævhål!

HØYLYTTE OG FREKKE

– Vi sier jo: Halloen ditt rævhål! Det går jo greit i Bergen. Sier du det i Oslo, så stopper de opp og lurer på hva du holder på med.

– Hvordan blir vi oppfattet østpå?

– Litt mer brå, litt mer kompromissløs. Folk tenker kanskje på Dagfinn Lyngbø, og han snakker jo som en mitraljøse, det går utrolig fort. Vi blir vel sett på som høylytte og frekke. Men så er det jo også sånn at når vi skal stå foran et publikum, så endrer vi litt karakter.

– Du er 110 prosent deg selv når du er på scenen. I dagliglivet er du kanskje 30-40 prosent. Mye filtreres før du sier ting. Bare fordi du vil virke som en normal person. Men på scenen er du en ekstremversjon av deg selv: Misliker du noe på privaten, så hater du det på scenen.

– Du har samboer og barn – snakker du om familien på scenen?

– Hun liker ikke at jeg snakker om henne, men jeg sier noe om hvordan vi kom frem til navnet på barnet. Det brukte vi lang tid på, og hun hadde noen forferdelige forslag. Hun forstår ikke hvorfor jeg må tulle med dette. Jeg får latter, stol på meg, folk synes det er gøy, forklarer jeg. Men hun synes fortsatt de navneforslagene hennes er fine.

– Du er fra Fana, men påstår at du ikke er en typisk Fana-gutt?

– Fana er jo helt klar det området i Bergen hvor… ja, du blir jo fort satt i en bås. Og jeg snakker jo også «jeg, meg og deg». Men jeg har aldri vært helt med i den gjengen der. Jeg bare er fra Fana, jeg er ikke så veldig Fana, egentlig. Jeg bare kjenner de. Folk som går på handelshøyskolen og sånn.

KJENNER TYPEN

– Samtidig har jeg vokst opp i det miljøet, jeg gikk på Fana Gymnas, jeg gikk i klasse med Frederik Wilhelm Mohn, så jeg kjenner typen, men han var jo heller ikke helt sånn typisk Fana-gutt, jeg tror nok han prøvde å gjøre litt opprør mot familien som han vokste opp i. Jeg har opptrådt foran de ansatte i selskapet hans, som han eier, så hvis jeg treffer han, så blir det litt sånn, åja, du har kjøpt et nytt selskap, mens jeg har kjøpt meg ny bukse. Så ja, jeg kjenner typen, og jeg synes de er hyggelige, men de er jo som Bærums-snobber, bare at de skarrer på r’en.

– Er det noen i miljøet fra Fana som har gått fra «ikke» til «ikkje»?

– Jeg føler det er mer motsatt. Folk går mer over til å si «jeg, deg og meg». Da vi vokste opp kom «grungen», og det var Nirvana og Pearl Jam og man skulle liksom være litt røff og rockete og ikke gå med merkeklær. Jeg føler at den generasjonen som vokser opp nå, er mer strebete og opptatt av å gjøre det godt på skolen, og «jeg, meg, deg» er blitt status.

– Jeg har bodd i Sandviken, og også der er det flere som har begynt å snakke «jeg, meg og deg».  Da jeg vokste opp var Sandviken nesten slum. «Går du på Rothaugen?  Å, herregud, begynte dere å drikke da dere var tolv år!»

– Trodde det var i Loddefjord man drev med sånt?

– Joda, og på Flaktveit. Der var det jo helt jæ… da jeg vokste opp. Flaktveitgjengen var jo livsfarlig, seriøst livsfarlig. Men nå har ungdom andre rollemodeller. Folk ser opp til Mark Zuckerberg, og de vil få seg en god utdannelse. Da jeg var ung ble streberne sett ned på, og buet på: «Gjør du det godt på skolen? Buuuh!»

PÅ SCENEN: – Stand up er veldig nakent. Det jeg sier nå, med en svær plakat hengende på veggen utenfor Ricks, er jo at jeg er så morsom at folk må betale for å få komme på showet. Så du legger listen høyt, sier Christoffer Schjelderup. (Foto: Brage Æsøy Titlestad)

– Angrer du på at du ikke tok utdannelse?

– Nei, det gjør jeg ikke, jeg lever slik jeg vil leve og jeg driver med den humoren jeg har lyst til å drive med, og jeg slipper å tilpasse meg på noen som helst måte. Så jeg føler jeg har gjort mange dårlige, eller vanskelige valg, som viste seg å være riktige til slutt.

– Kan du fortelle litt mer om stilen din som komiker?

– Da jeg begynte syntes jeg norsk stand up var litt kjedelig, alle tilpasset seg publikum og du skulle liksom ikke støte noen. Og det er ikke den typen humor jeg liker. Jeg liker bedre Eddie Murphy, Louis C. K. Og Bill Burr. Nå har Louis C. K. gått på en metoo-smell. Han var en av de største. Men poenget er at dette er komikere som snakker om litt mer kompliserte ting, mørkere ting. Men de kan også snakke om familielivet. Jeg føler det er viktig å være seg selv.  Jeg snakker om det jeg synes er morsomt.

Å VITSE OM UTØYA

– Krever det mot å stå på en scene og være så ærlig?

– Det krever mot å stå på scenen i det hele tatt. Det er stort press på at du skal få folk til å le. Teater er enklere, du spiller en rolle, du har et manus. Da har du mye du kan dekke deg bak. Stand up er veldig nakent. Det jeg sier nå, med en svær plakat hengende på veggen utenfor Ricks, er jo at jeg er så morsom at folk må betale for å få komme på showet. Så du legger listen høyt.

– Vi fjaser ikke om at kvinner opplever trakassering. Det er ikke morsomt.

– Kan man vitse om alt?

– Ja, jeg synes det. Men hvordan man sier noe er vesentlig. For eksempel metoo. Det er jo stort sett den hvite mannen som er problemet her, og hvordan skal jeg, som hvit mann, snakke om dette på en morsom måte?

– Kan man vitse om Utøya og 22. juli?

– Du kan det, men da må vitsen være så god at du kommer unna med det. Dag Sørås har noen briljante vitser som han faktisk har tatt foran flere av dem som var på Utøya 22. juli. Og når de sier at det var gøy, da kan ikke andre komme og si noe annet. Men han snakker om Anders Behring Breivik og rettsalen og alt som er rundt. Da hender det likevel at folk stikker fingrene i øret og tar skylappene på; bare de hører datoen så sier de, «nei dette er det ikke lov å vitse om», og det irriterer meg, sier Schjelderup.

Han tenker det samme om metoo.

– Noen mener at det ikke er morsomt. Jo, det er masse morsomt der. At det skjer og at det som oftest går utover damer, det er ikke noe gøy, det er et problem, ja, men at Mini har forsvart Davy Wathne med at han er en «bestefar som griner av katte-videoer» er morsomt. Det er jo verdens dårligste forsvar av fyren. Og det har jo ingenting med saken å gjøre. Selvsagt vitser vi om ting rundt det, men vi fjaser ikke om at kvinner opplever trakassering. Det er ikke morsomt.

Tro, hat & ærlighet hadde premiere på Ricks torsdag 18. januar, og fortsetter inn i februar.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this