Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

50-årsjubileum for 68-erne

PÅ TAMPEN: Vår tids krav om toleranse, pluralisme og åpenhet står i stor gjeld til året 1968.

Av Thorstein Selvik

Hvis du lurer på hvorfor dette sekstitallsåret stadig refereres til, hør nå her: I det Herrens (og alle andres) berømte år 1968 gikk «etterkrigstiden» mot slutten. Perioden fra 1945 til 1968 var dominert av generasjonen som vant krigen.

Denne utviklingen bredde seg fra Berkeley til Columbia-universitetet i New York – og til Europa, til Berlin og til Paris. Til den vidunderlige frihetssvimlende våren 1968, da alt syntes mulig.

I 1968 var de første babyboomerne – født i de første fredsårene – i ferd med å bli voksne. Og de ville noe annet enn generasjonen før; foreldre som hadde slitt for å bedre familiens kår, opplevde at barna stilte seg uforstående til fokuset på hardt arbeid og levestandard.

Generasjonsmotsetningene i 1968 var dyptgripende og svært synlige. Dersom man studerer et gatebilde fra begynnelsen av 1960-tallet, har de aller fleste temmelig like klær. Fra 1968 og utover ser man en myriade av forskjellige, mer og mindre underlige klesdrakter. Takket være omveltningene i 1968 skal det i dag mye til for at vi reagerer på hvordan folk ser ut og går kledd.

I 1966 ble eleven Odd Hansen nektet å starte ved Teisen Gymnas fordi han hadde for langt hår. Mesteparten av restaurantene hadde regler om slipstvang for menn og forbud mot bukser for kvinner. En gruppe samer ble nektet på restaurant i Oslo fordi de bar samedrakter. Først i 1973 fikk kvinnelig politi tillatelse til å gå i bukser.

Vi kan ta et knippe eksempler før 1968: Homofili, nakenhet på film, bare kvinnebryster på badestrand, menn som trillet barnevogn – alt dette var svært problematisk, og enten straffbart eller sosialt uakseptabelt (eller begge deler). Homofili var straffbart frem til 1972, og det var også samboerskap mellom kvinner og menn som ikke var gift. Kvinner var i praksis utestengt fra en rekke yrker.

Før 1974 kledde kvinner seg ut som menn for å få være med i Holmenkollstafetten. Løping og svette var hos mange oppfattet som ukvinnelig. Musikalen Hair, som både handler om motstand mot Vietnam-krigen så vel som et oppgjør med datidens seksualmoral, ble satt opp på DNS i Bergen i 1970. Det ble rabalder, og mange tusen kristne prøvde å stoppe forestillingen med plakater og opprop.

Men intet kommer ut av intet, heller ikke 1968. Vi snakker ofte om mordet på Kennedy i november 1963 som et vendepunkt i ungdomsopprøret. Det var en svært avgjørende hendelse som tok vekk uskyld og naivitet, men forandringens vinder begynte allerede i 1945-1946 med gryende kald krig, atomangst og jazzsigaretter (marijuana). Ungdomskulturen var i gang, støttet av babyboom-kullene – etter hvert fikk ungdom makt og kjøpekraft gjennom sitt store antall.

Ungdom i nylonskjorter og tynne slips dro inn til bysentrene i USA (og etter hvert i Europa) og gnikket seg inntil jazzmusikere, kunstnere og andre med alternativ livsstil. Ungdommen ville noe mer, noe annet enn 9-5-tilværelsen i Eisenhowers USA og Gerhardsens Norge, og de var også redde for atomkrig. Elvis Presley betydde alt da han gjorde svart musikk hvit og allemannseie. Og så kom 1960-tallet med et England som eksploderte i Beatles-farger. Utviklingen lot seg ikke stoppe.

Svarte rettigheter, generelle borgerrettigheter, feminisme, miljøvern, motstand mot verneplikt og Vietnam-krig. Sakene stod i kø, det var som om en demning brast.

2. desember 1964 okkuperte tusen studenter Sprout Hall på University of California i Berkeley. Studentene erklærte streik, og lederne Suzanne Goldberg og Mario Savio stod frem. Den første normdannende studentbevegelsen var et faktum, og dette preget sterkt tiårsperioden frem til midten av 1970-tallet. Paris i 1968 har fått voldsom oppmerksomhet, men det var på Berkeley det begynte.

All politikk er lokal, og på Berkeley møtte studentene forbud og hindringer mot bruk av universitetet som politisk arena. Berkeley Free Speech Movement var den initielle bærebjelken i opprøret. Det toppet seg i 1966 da de legendariske lederne Abbie Hoffman og Jerry Rubin erklærte etableringen av People’s Republic of Berkeley, og ville løsrive denne enklaven fra USA!

Svarte rettigheter, generelle borgerrettigheter, feminisme, miljøvern, motstand mot verneplikt og Vietnam-krig. Sakene stod i kø, det var som om en demning brast. Til lyden av jazz, Coltrane, Miles Davis, mange. Tabben til universitetsledelsen var at de slapp til politiet. Opprøret nådde så sitt berømte og deprimerende klimaks da Californias guvernør, en viss Ronald Reagan, satte inn nasjonalgarden med tåregass mot studentene. Det ble brutalt.

Universitetsledelsen trodde den kunne bruke knyttneven, i stedet demonstrerte ledelsen sin avmakt og svakhet. Symbolet på makt, politibilen, ble latterliggjort, studenter som handlet i enighet var mektigere. Denne utviklingen, hvor studentene tok makten gjennom samhandling og enighet, bredde seg fra Berkeley til Columbia-universitetet i New York – og til Europa, til Berlin og til Paris. Til den vidunderlige frihetssvimlende våren 1968, da alt syntes mulig.

Vi markerer dette jubileet fordi det virkelig betydde noe. Selvsagt har klisjeer og myter rundt «68-ere» eksistert i hopetall og gjort oss litt leie, men faktum er at året 1968 står som det kanskje viktigste symbol etter annen verdenskrig, og vi høster svært mange frukter av dette i dag: Vår tids krav om toleranse, pluralisme og åpenhet står i stor gjeld til året 1968.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this